Din guide til trygge syntetiske konserveringsmidler og naturlige alternativer.
«Å gjøre et vannbasert produkt selvbevarende krever en nøye
balanse av naturlige ingredienser. Ved hjelp av disse er det mulig å eliminere bort
behovet for syntetiske konserveringsmidler.»
Produktoppfinner Jack Constantine
Produktoppfinner Jack Constantine
KONSERVERINGENS TIDSLINJE
Gjennom historien har mennesker funnet innovative måter å
holde mat, drikke og kosmetikk rene, friske og trygge å bruke uten bruk av
kjøleskap, frysere, kjemikalier eller praktiske Tupperware-beholdere. Ta en tur
tilbake i tid for å se hvordan historien om bevaring har utfoldet seg:
1. I begynnelsen: Tidligere sivilisasjoner var
avhengige av å konservere mat for knappere tider. I gamle Egypt tørket de korn
og oppbevarte dem i forseglede containere for å sikre at de holdt seg så lenge
som mulig, mens antikkens grekere og romere pakket kjøtt og fisk i salt for å
holde det spiselig i måneder etter fangsten.
2. Bålets rolle: Røkt mat har vært en
tradisjonell og naturlig måte å øke holdbarheten på mat i århundrer. Helt siden
neandertal-epoken har folk brukt ild til å konservere sin mat og brødfø
familien over lengre tid om gangen, og det finnes bevis i piper og tak på at
tidlige bosetninger røkte maten sin. Røkt laks, som enda regnes som en
delikatesse på frokostbordet, ble først spist av nomadiske indianerstammer i
Nord-Amerika for mange århundrer siden.
3. Verdens eldste julepudding: Spoler vi tilbake
vel hundre år ble sommerfrukter oppbevart i alkohol for å forlenge
holdbarheten. Denne praksisen tok virkelig av i Viktoria-tiden når de tørkede,
alkoholstenkte fruktene ble nytt i form av den tradisjonelle julepuddingen. Familien
Ford fra Michigan i USA legger faktisk krav på et uvanlig arvestykke bakt helt
tilbake i 1878: En julepudding bakt av deres oldemor og som er blitt tatt vare
på gjennom generasjoner i familien, og som imponerende nok fremdeles er
spiselig!
4. En hær marsjerer på dens mage: Hermetisering var
en teknikk som først ble utviklet i Frankrike under Napoleons kriger
(1799-1815), når den franske bryggeren Nicolas Appert utviklet en måte å
forsegle mat i glasskrukker for å holde den franske hæren med mat. Hans teknikk
ble utviklet videre til en prosess med å pakke mat i lufttette kanner laget av fortinnet
jern.
5. Godkjenningsstempel: I tillegg til å holde
soldater i live, tok datidens store oppdagere med mat på boks på ekspedisjoner
over hele verden, noe som gjorde det mulig for dem å reise lengre enn før.
Uheldigvis var ikke alle boks-metoder trygge på den tiden, noe som ble
demonstrert av en skjebnesvanger ekspedisjon til Arktis i 1845, ledet av John
Franklin. Når kroppene til besetningen ble oppdaget, ble det funnet at
forgiftning fra loddetinnet som forseglet maten i boksene hadde vært en faktor
som ledet til deres død.
6. Når hvert måltid teller: På mange måter og ved
mange punkter i vår evolusjon, har naturlig konservering har vært nøkkelen til
menneskelig konservering. Under andre verdenskrig ble egg og melk rasjonert og
alternativene i pulverform ble tilbudt fordi de hadde en mye lengre holdbarhet.
På samme måte ble saltet storfe og svinekjøtt presentert som Corned Beef og
Spam på boks – en form for saltet kjøtt.
7. Mens pulvervarer ble hånet av mange, inneholdt
de de samme viktige næringsstoffene som sine ferske slektninger - på en tid da
de var de ikke lenger var lett tilgjengelig. Under krigen f.eks. hadde voksne
tilgang til kun ett ferskt egg per uke. Tørkede alternativer kunne tilsettes
kaker og bakervarer i pulverform eller mikses sammen med vann for å bli brukt i
flytende form.
8. Kald vare: Kulde forhindrer mikroorganismer fra
tilgangen til væske i mat, noe som holder ferskvarer friske lenger.
Underjordiske ishus kan spores helt tilbake til middelalderen når de ble brukt
til å oppbevare mat gjennom det meste av året. Helt fram til 1950-tallet ble is
importert fra Skandinavia til Storbritannia, og dannet lukrativ handel for
entreprenører.
9. Introduksjonen til det første praktiske kjøleskapet
i midten av 1900-tallet signaliserte slutten for den lukrative is-handelen. I
starten var folk skeptiske og ga motvillig slipp på sine isbokser –
ikke-mekaniske kalde skap fylt med is – men på 40-tallet hadde de fleste
omfavnet det nye, praktiske kjøleskapet.
10. Utviklingen av trygge syntetiske
konserveringsmidler: Det var begrensninger på hva som kunne og hva som ikke
kunne bli konservert, og for hvor lenge, helt til forskere introduserte
parabener på 1930-tallet. Disse ikke-giftige, luktfrie, fargefrie og billige
kjemiske konserveringsmidlene revolusjonerte industrien fordi produkter som
tidligere hadde en holdbarhet på måneder nå kunne oppbevares i åresvis, noe som
dramatisk reduserte mengden kastet mat. Parabener er fremdeles vidt utbredt i
dag på grunn av deres pålitelighet, ikke-giftige natur og lange historie med
trygg bruk.
HVA ER FRITT VANN?
Fritt vann, også kjent som «vannaktivitet», refererer til
vann som mikrober kan bruke til å reprodusere seg i. Som alle levende ting
trenger også mikroorganismer vann og næringsstoffer for å vokse, så vannbaserte
produkter som dusjgele gir perfekte omgivelser for bakteriell reproduksjon. For
å holde ferskvarer trygge og friske må fritt vann enten reduseres eller så må
mikrobiell vekst styres med et konserveringsmiddel. Syntetiske
konserveringsmidler som parabener kan brukes til å stoppe mikrober fra å
utvikle seg i vann-baserte produkter. Absorberende naturlige materialer som
leire og vannoppløselige forbindelser som salter og sukker kan også anvendes
for å redusere mengden av vann som mikrober i utgangspunktet lett får tilgang
til. Nakne produkter i fast form har minimalt med vanninnhold, noe som betyr at
de ikke trenger å tilsettes konserveringsmidler.
HVORDAN VIRKER SYNTETISKE KONSERVERINGSMIDLER?
I gjennomsnitt har vi 5 millioner aerobe bakterier som lever på hver kvadratcentimeter av huden vår. Disse er i stand til å fjerne eventuelle sykdomsfremkallende mikroorganismer i løpet av 20 minutter, dersom huden er fri for kutt eller sår. Et godt konserveringsmiddel bør begrense forstyrrelser for disse viktige bakteriene.
For å beskytte forbrukerne overvåker EU bruken av syntetiske konserveringsmidler, både ved klassifisering av hvilke materialer som kan anvendes som konserveringsmiddel og å begrense den maksimale bruken av disse. Produsenter for øvrig har ikke begrensninger på hvor mye konserveringsmidler de kan bruke i et produkt.
Konserveringsmidler har ulike metoder for å holde et produkt rent, og effektiviteten til hver av de syntetiske kan økes når to konserveringsmidler som fungerer på ulike måter er slått sammen. Akkurat som med et dobbelt tennis-team kan ett konserveringsmiddel forsvare nettet, mens den andre dekker baksiden av banen, og begge venter på å forsvare området for mikrober.
Konserveringsmidler som metylparaben og fenoksyetanol f.eks. slår hull i bakteriecellevegger eller membraner, omtrent som å trekke pluggen ut av et bad. Dette betyr at bakteriene er ute av stand til å reprodusere seg. Andre foretrekker propylparaben og benzylalkohol som hindrer mikrober fra å forme celleveggene riktig, slik at bakterier ikke kan lukke seg selv for reprodusering. Disse syntetiske konserveringsmidlene hindrer derfor at en andre generasjon av mikrober dannes.
ER PARABENER TRYGGE?
Parabener er en familie av kjemiske konserveringsmidler som
brukes for å hindre vekst av skadelige bakterier og mugg i lettbedervelige
varer. I løpet av sin lange historie med bruk, har deres sikkerhet og effekt på
huden blitt testet med omfattende detaljer mange ganger.
Kontroverser om parabener har oppstått som følge av et stykke forskning gjort i 2004 ved University of Reading i Storbritannia, der forskere tok prøver av
brystsvulster og fant parabener inni. Dette dannet grunnlaget for en teori om
at parabener, som svakt kan etterligne hormonet østrogen, kan forstyrre
hormoner og øke risikoen for brystkreft. Men studien har siden blitt kraftig kritisert.
Kritikere påpekte at forskerne som var involvert i testen ikke
undersøkte det friske vevet etter spor for parabener, og at de heller ikke
kunne garantere at utstyret som ble brukt til å gjennomføre studien var blitt
renset ved hjelp av paraben-frie materialer på forhånd. Vurderinger av
2004-konklusjonen, og senere undersøkelser ledet av den samme sjefsforskeren
ved The Scientific Commitee On Consumer Safety konkluderte med at det ikke var
tilstrekkelige data for å etablere en kobling mellom bruk av kosmetikk og
brystkreft.
Faktisk har parabener vært utsatt for så mange slike
grundige tester nå at eksperter tror de er tryggere enn noen andre syntetiske
alternativer. Rachel Rawson, som er senior klinisk sykepleier og spesialist ved
Breast Cancer Care, bekrefter: «Det er for øyeblikket ingen bevis som tyder på
at bruk av produkter som inneholder parabener er direkte knyttet til utvikling
av brystkreft». Dr Stefanie Williams ved European Dermatology London legger
til: «Parabener er godt etablerte konserveringsmidler for hudpleie og for de
aller fleste av brukerne vil ikke dette føre til noen problemer».
Av de 75.000 tonn med syntetiske konserveringsmidler som ble
brukt i 2015, var bare 17% parabener. Vi vet lite om de andre 83%, men de
inkluderer stoffer som formaldehyd - antiseptisk gass som brukes til å bevare
biologiske prøver og kosmetikk - og Methylisothiazolinone - et antimikrobielt
stoff som brukes til å bevare fuktighetskremer og babyprodukter. Disse
konserveringsmidlene har skapt bekymring i nyere studier for irritasjon av
luftveiene og huden.
Påviste trygge alternativer til parabener er derfor
begrenset. Som Steinberg skrev i Cosmetics
& Toiletries: Preservatives for
Cosmetics (fra 1996) at «Det ideelle konserveringsmiddel finnes ikke og kan
sannsynligvis aldri eksistere». Likevel, Dr Edmund Fowles hos EF Chemical
Consulting LTD, setter parabener i et perspektiv og forklarer: «Jeg føler meg helt
sikker på at parabener er trygge. Som en følge av alt oppstyret rundt den
potensielle risikoen, har parabener vært utsatt for omfattende forskning som
har dekket alle vinkler av saken. Paraben-fri kosmetikk bruker bare en annen
type konserveringsmidler, konserveringsmidler som har vært mye mindre strengt
undersøkt, så hvordan kan vi si at det er bedre?»
Selv om vi trygt kan si at de to parabenene vi
bruker er sikre å bruke, er Lush med-grunnlegger Helen Ambrosen opptatt av å
redusere mengden av syntetiske konserveringsmidler av hensyn til miljøet (så
vel som for menneskers helse). Hun sier: «Syntetiske konserveringsmidler som er
tilgjengelige for den kosmetiske industrien, som parabener, kommer ned i
vannsystemer etter bruk og hindrer at ting råtner naturlig i naturen. Det argumenteres
for å bevare produkter med materialer som honning i stedet for, som ikke vil
skade miljøet på noen som helst måte og vil brytes ned naturlig».
DE MILJØMESSIGE KOSTNADENE VED BRUK AV SYNTETISKE
KONSERVERINGSMIDLER
1 – Livets sirkel
Syntetiske konserveringsmidler har redusert matavfall og
gitt oss kosmetikk som ikke går til spille i våre baderom, men når produkter
blir skylt ned i våre avløp kommer det ut i våre vannsystem og blir en del av
sirkelen som er så viktig for livet på jorda. Vannplanter og dyr fordøyer
kjemikalier som blir mer konsentrerte og farlige etter hvert som de vandrer
videre til større dyr i næringskjeden. Denne prosessen er bedre kjent som
bioakkumulering.
2 – Bioakkumulering
Bioakkumulering har også hatt en negativ effekt på vårt
miljø tidligere. På 1950- og 1960-tallet spredte et velkjent insektsmiddel seg
gjennom næringskjeden og resulterte i svekkede fugleegg, noe som betydde at
skallene knakk når foreldrene prøvde å ruge på dem. Dette menes å ha bidratt
til nedgangen i bestanden av fuglearter som skallet ørn, brun pelikan,
vandrefalk og fiskeørn.
3 – Erfaringer
Bruken av uløselige kjemiske flammehemmere (polychlorinated
biophenyls, også kjent som PCB), først brukt på 1940-tallet, påvirker fortsatt
bestanden av spekkhoggere i dag. Hvalen akkumulerer kjemikaliene i kroppen, noe
som påvirker negativt pattedyrenes immunsystem. Kjemikaliene får de i seg ved å
spise byttedyr og de viderefører giftstoffene til sine kalver. Dr Paul Jepson
ved Zoological Society of London forklarte på BBC i 2011: «Selv om PBC har vært
bannlyst lenge er det så motstandsdyktig fra å brytes ned i miljøet at
nedgangen til disse forurensende stoffene skjer veldig sakte».
3 – En moderne krise
Konserveringsmidler og ikke-nedbrytbare kosmetikkmaterialer
har også potensiale til å akkumulere i våre vannsystem. I 2016 estimerte et
miljørevisjonsutvalg at mellom 15 og 51 billioner mikroplastikk-partikler har
samlet seg i havene over tid, og at mellom 80 000 og 219 000 tonn
skylles ut i havene fra Europa hvert eneste år. Disse perlene er små nok til å
unngå vannbehandlingsanleggene, noe som gjør at de skylles rett ut i havet.
4 – Problemet med plastikk
I 2016 fant australske forskere at fisk som har fordøyd
mikroperler akkumulerer høyere verdier av forurensning i sine systemer. Ledene
forsker Bradley Clarke forklarer: «All plastikk i vann tiltrekkes og
konsentrerer giftige kjemikalier, men dette problemet forsterkes med mikroperler
på grunn av mengde og flateareal på disse». Han konkluderer: «Vårt neste steg
er å finne ut hvor mye av denne forurensningen som vil havne i den menneskelige
næringskjeden».
5 – Fremtidens konservering
Å finne naturlige måter å konservere produkter
på vil ikke bare gi kundene tilleggsytelser, men vil også beskytte økosystemet
som er så viktig for vår overlevelse her på planeten. Ingredienser som honning
og havsalt vil ikke endre vårt miljø, men heller brytes ned harmløst og
redusere vår innvirkning på verden rundt oss.
EN SELVKONSERVERENDE VERKTØYKASSE
Om de fagmessig blir brukt riktig, kan en rekke ingredienser
holde produkter friske på en naturlig måte - og eliminerer behovet for
syntetiske konserveringsmidler. Disse materialene kan redusere vanninnholdet i
et produkt og skape et miljø som er ugjestmilde for mikroorganismer, og
samtidig legge til ekstra fordeler for hud og hår.
1 – Honning
Honning er produktet av blomsternektar som er samlet inn og
transformert til en rik, klebrig masse av honningbiene. Honning fra ulike
områder har unik smak, farge og kvaliteter, noe som er bestemt ut fra floraen i
området. Dette betyr at en stor variasjon av honning kan høstes inn, og har
blitt gjort i tusener av år. Faktisk er det funnet bevis på at det er høstet
inn honning av tidlige bosetninger på et 8000 år gammelt grottemaleri i
Valencia, Spania.
2 – Honningens evigvarende holdbarhet
Honning kombinerer et veldig høyt sukkerinnhold med et
veldig lavt vanninnhold, noe som skaper et ugjestmildt miljø for mikroorganismer
og gir materialet velkjente antibakterielle og antimikrobiske kvaliteter.
Arkeologer har kommet over krukker med honning i eldgamle egyptiske gravkamre
som fremdeles er fullt spiselig, noe som betyr at krukken med honning du har
stående i kjøkkenskapet definitivt vil overleve deg – med mindre du spiser den
først.
3 – Glyserin
Glyserin er et biprodukt fra såpeproduksjon og kan enten
være syntetisk, plantebasert eller fra dyr. Substansen ble oppdaget ved et
uhell i 1779 da den svenske kjemikeren K. W. Scheele varmet opp en blanding av
olivenolje og bly-karbonmonoksid, og erklærte den tykke væsken som ble
resultatet for «det søte prinsippet om fett». Et århundre senere ga den franske
forskeren på fett og olje, M. E. Chevreul, væsken et nytt navn, oppkalt etter
det greske ordet for søt – «glykys».
4 – Glyserinens utrolige allsidighet
Glyserin har over 1500 bruksområder, noe som gjør at dette
klare, tyktflytende materialet trygt kan kalles allsidig. Glyserin absorberer
fritt vann inn i sin struktur, noe som gjør det ugjestmildt for mikrober å
trives og er derfor et perfekt alternativ for vann i produkter som dusjgeleer
og lignende. Glyserin har også hydrerende kvaliteter for huden og har
egenskapen til å frakte ingredienser som fruktjuicer dypere ned i huden.
5 – Salt
Salt er levert fra både sjøvann og fra et mineral kalt
«halite» (bergsalt), og har vært høstet av mennesker i tusenvis av år. Egyptisk
kunst fra helt tilbake til år 1450 f.Kr. viser at saltproduksjon fant sted,
mens romerske soldater fikk betalt med dette høyt ettertraktede mineralet. Det
engelske ordet «salary» (lønn) kommer fra salt.
6 – Verdt sitt salt
Salt er også en verdifull valuta når det gjelder å
konservere produkter, ved å holde mikroorganismer på avstand gjennom en prosess
kalt «osmose». Ved å tilføre salt i et produkts formel trekker det
vannmolekyler vekk fra mikroorganismer og gjør det umulig for dem å overleve,
og produktet kan holde seg selv rent. Og, i tillegg til å være anti-mikrobisk
og eksfolierende, har salt også en naturlig antiseptisk og sammentrekkende
effekt, noe som hjelper deg å holde deg ren og sunn.
7 – Naturlige smør
Naturlige plantebaserte smør har mye å tilføre, har rike
hydrerende kvaliteter på huden og har en avskrekkende effekt på vekst av
mikrober. Menneskelige sivilisasjoner har et langt forhold til naturlige smør,
med sheasmør sporet helt tilbake til Kleopatras Egypt, da det ble bevart i
store leirekrukker til bruk på huden. Kakaosmør har også lenge vært priset
kommersielt, og ble i utgangspunktet brukt av de gamle Maya- og
Azteker-sivilisasjonene.
8 – Å smøre formlene
Kakaosmør (hentet fra frøene på kakaotreet) og sheasmør
(utvunnet fra nøtten på det afrikanske sheatreet) er begge naturlige
emulgatorer, noe som betyr at de binder olje og vann sammen for å lage en fast
emulsjon som fortrenger mikrobisk vekst. De smelter også ved kroppstemperatur
og lager en barriere på huden som stenger fuktigheten inne.
9 – Leire og pulver
Leirer som kaolin er myke mineral-substanser som er et
produkt fra vulkansk aske som er blitt påvirket av miljøet, og som kan
pulveriseres til fine, tørre partikler som talkum. De har vært populære å bruke
i kosmetikk i århundrer, i antikkens Hellas f.eks. brukte de leire som
ansiktssåpe og hudsalve, mens i gamle Egypt smurte de naturlig farget leire på
leppene og kinnene i kosmetisk hensikt.
10 – Styrken i leire
Leirer og pulver er brukt mer sensitivt i
moderne kosmetikk pga. deres absorberende og dypt rensende effekt på huden, i
tillegg til at de har eksfolierende kvaliteter. Disse materialene er også høyt
verdsatt som naturlig konservering ved å «gjemme» overflødig vann som kan bli
aktiv i en formel. Ved å forsiktig mikse opp ingredienser i en prosess som blir
kalt dispergering kan ikke mikroorganismer vokse eller reprodusere seg, og
produktene kan holde seg ferske og friske lenger.
